Dagbok frå Damaskus

... er jo ikkje så komplisert. Men i Syria fungerer ting litt annleis.

Bror min sendte ei pakke med ymse sjokolade (og leverpostei!) for nokre veker sidan. Ei pakke pleier å bruke 10-15 dager frå Noreg til Syria. Lur som han er sørga bror min for å få pakka spora, så han kunne meddele at ho var komen fram til Syria 9. mars klokka 14:12. Det falt seg slik at ho kom midt i helga og rett før ein offisiell fridag, så eg tenkte at ho kom sikkert ikkje fram til instituttet eg studerer ved før tysdag eller onsdag veka etter. Men veka gjekk og inga pakke kom. Etterkvart vart eg meir og meir uroleg, for tida gjekk, sjokoladeabstinensen vaks og til alt overmål hamna me inne i ein varmeperiode akkurat då. Stakkars sjokolade som låg aleine og eigarlaus i ørkenen i Syria!

Så då gjekk me til postkontoret, Ahmad og eg. Det sentrale postkontoret ligg veldig sentralt og inneheld mykje post. Men der hadde dei ikkje sett nokon pakke, kanskje me burde spørje instituttets postbud som kom kvar dag og henta all post med adresse dit? (Her må eg litt skamfull innrømme at eg byrja å sjå for meg ein glad og lykkeleg bodberar fråtsande i norsk sjokolade - syrisk sjokolade er ikkje mykje å skrive heim om). Men her ein dag gjekk Ahmad innom postkontoret med pakkenummeret frå kvitteringa til bror min og spurde for seg. Då vart det resultater, og eg fekk beskjed om å gå ned sjølv sidan pakka sto i mitt namn.

Til postkontoret bar det. Først måtte eg innom pakkeekspedisjonen og ein disk der for å hente ein lapp som Ahmad hadde lagt att til meg. Så vart eg sendt til tolldesken, der dei såg på lappen og sa at eg måtte opp ein etasje. I etasjen over valde eg ein tilfeldig luke og viste fram lappen, og då fekk eg beskjed om å gå ein trapp opp og finne ein herr K. H. I tredje etasje spurde eg meg bortover frå venstre mot høgre til eg endeleg fann herr K. H., som tasta litt på dataen sin, signerte lappen og sende meg ned til første etasje. Og først då byrja den normale prosessen med å hente ut ei pakke på posten i Syria:

Først må du alboge deg veg til tollskranken med hentelappen din. Deretter må du til ein betalingsskranke ("inbox" heiter den på engelsk), kor ein høfleg fyr ser på passet ditt og gjev deg eit ark etter å ha bladd litt i ei diger bok. Det må du ta med tilbake til tollskranken, der dei finn fram pakka di, sjekker at ho er di, og opner henne for å snoke litt. (Her var eg ikkje heilt sikker på kva dei ville tru om leverposteien, men han tok berre ut det som låg øverst, og det var ikkje spesielt spennande). Etter dette får du ein kvittering og eit ark som direktøren må underteikne. Direktøren sit på sit store og svale kontor og ser på såpeserier innimellom underteikningane. Med denne underskriften på arket kan du så gå tilbake til betalingsskranken og betale toll (eller noko slikt), og så vender du tilbake til tollarane og får pakka utlevert. Då kan du trygt gå, og ikkje sjå deg tilbake.

Neste pakke håper eg kjem heilt fram til instituttet, kor det berre er å plukke opp posten i posthylla utan om og men. Skjønt mjølkesjokolade er verdt litt styr.

12/03/2010

Etter fire hektiske uker er det på tide med litt ferie. To velfortjente friuker ligger foran meg, og dermed har jeg tid til å blogge litt også. Her om dagen var jeg på Cham City Center, hvor jeg blant annet lette etter sjampo. Det var da jeg kom over denne:

Det var jo merkelig at de hadde lagt en sjampo for hester i den vanlige sjampohylla, tenkte jeg, og i det hele tatt merkelig at de selger utstyr til hest her. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at sjampoen ikke er for hester, den bare heter Horse Shampoo, og den er for menneskehår. Navnet er ikke helt tilfeldig valgt, for på baksiden står det at sjampoen inneholder hestehaleekstrakt. Ikke vet jeg hva man kan ekstrahere fra en hestehale, eller helt hvordan man gjør det, for ikke å snakke om hvilke potensielle effekter det har på håret og hodebunnen. Antageligvis ingen spesielt interessante, for jeg har brukt sjampoen i en uke nå (bare for å kunne meddele resultatet her på tumblr), og jeg har verken fått hestetagl på hodet eller begynt å knegge. Det er rett og slett skuffende liten forskjell fra den vanlige sjampoen jeg bruker. Men det er jo litt festlig å ha en hestesjampo.

PS: Den er importert fra Thailand. Vet ikke hvor vanlig det er å bruke hestehaleekstrakt i ting og tang der.

07/03/2010
Video her.
I syrisk folketro heter det seg at hyenen kan snike seg innpå deg bakfra og dytte deg til du faller i bakken. Deretter hypnotiserer den deg ved å stirre deg inn i øynene. Når den så åpner kjeften og du lukter stanken derfra, vil du følge etter den hvor den enn tar deg - hvilket antageligvis er hjem til hulen hvor du blir hovedretten i familien Hyenes middag.

Hyene heter forøvrig ḍabʿ (ضبع) på arabisk, og det hypnotiserte offeret kalles maḍbūʿ (مضبوع).

26/02/2010

?men du kan ikke si det høyt. Her om dagen tenkte jeg for meg selv at det er mye hyggeligere for en gjennomsnittlig, blond norsk jente å bo i Shaalan/Abu Rumaneh enn i gamlebyen, hvor konsentrasjonen av vestlige studenter og turister er meget høy, og det er vanskelig å gå noe sted uten å få oppmerksomhet fra gutter og unge menn. I mitt nabolag, rett ved et av de ambassaderike områdene i Damaskus, pleier det ikke å være noe problem å være skandinavisk kvinne. Tenkte jeg.

Men i går, da jeg hastet langsetter en av gatene i Abu Rumaneh på vei til siste time litt etter seks på kvelden, noe irritert og gretten over det kalde været og regnet, skjedde det noe merkelig. Idet jeg passerte to unge menn som sto og hang på fortauet uten en butikk (forøvrig et vanlig tidsfordriv i Damaskus), begynte den ene å ule som ei jaktbikkje. Naturlig nok sank humøret et par hakk til, men jeg lot som ingenting og fortsatte til skolen.

I ettertid slår det meg at jeg kanskje reagerte litt feil, selv om det tross alt var instinktivt. Men ærlig talt. En fyr har som hobby å stå på et fortau og røyke sammen med kompisen sin. Når en kvinne passerer, finner han det for godt å lage lyder som en kåt hannhund. I full offentlighet. Og så er det jeg som skal bli flau? Tror ikke det.

23/02/2010


Today I was taken to a farm in the oasis to try a new horse I might ride and race. The test ride turned out to be multiple laps in canter around a field while the horse?s owner and two employees were standing in the middle watching, occasionally shouting at the horse to move faster, or even advancing with a whip in hand. Very fun. The horse, a chestnut stallion, was nice enough. He seemed kind and bold, not at all spooky, and solid. Good enough for me! Now we?ll see whether I?ll ride in the race this weekend or wait and train for the next one. Will at any rate have to go shopping for a helmet and some breeches one of these days.

21/02/2010

Went riding Saturday, in beautiful Seidnaya, away from the buzzing city. The landscape with its hills and greenery was a welcome change from Shaalan which cannot really be said to be particularly easy on the eye. The mild breeze, the fresh air and the warm evening sun together with the blissful silence of the distant countryside created an amazing atmosphere.

Here, in a small stable with a sandschool of odd dimensions, I was presented with Mutahawwi, a Syrian asil Arabian trained for endurance. (And believe it or not, I actually think he is a gelding). Even though I found it difficult to balance properly on this horse - the excuses are many and none of them are any good - I was offered to participate in an endurance ride next weekend. If everything goes according to plan, I will start the 40 km class, either on Mutahawwi or another suitable mount. It should be an interesting experience for sure!

20/02/2010

Where I come from, we have four seasons. They are all seasons of cold and downpour, just different kinds of precipitation and with varying degrees of cold. And in between the seasons there are sometimes short periods of what we call nice weather. The lack of days of nice weather is what leads my mother to say that we can't complain about the sun, no matter how warm it is. Complaining about the rain and snow, however, is not only acceptable, but a vital part of the Norwegian national identity. If you think this is strange, then don't go to Iceland.

Syria, on the other hand, has two seasons as far as I know. There is the hot season, and the cold season. It would be nice if there were a transitory period between them, but it appears that the weather just decides one day to become cold overnight, and so it does. Without warning. I promise that when you arrive in August, it is hard to believe that in a few months' time Damascus will be so cold that you will feel that you are never going to feel truly warm again. And in December, the heat of the summer months seems as remote as a distant land. Until it suddenly is upon you again.

But if you want four seasons in Damascus, you can check in at the Four Seasons downtown by Jisr al-Ra'iis. It has both four seasons and four sides. And if that is too expensive for your taste, you can settle for four flat seasons on a Damascene pizza, from any restaurant or pizza place. The four seasons of Damascus are tomato, green pepper, olive and mushroom.

^ Four seasons that don't change.

14/02/2010

While Saudi Arabians have to do without red roses on Valentine's Day, Syrians can choose from a wide range of red and pink and sickeningly sweet merchandise to surprise and please their significant others on this day.

Myself? I got a free dessert. Too bad Syrian cakes both feel and taste like sponge.